AK

Tilbake fra Liveaboard i såvidt ett døgn før jeg drar på min siste tur med “The Dolphin Queen” og mine herlige kollegaer i Similan Diving Safaris. Det begynner å ta slutt dette flotte oppholdet mitt her i Khao Lak, og jeg gruer meg til å dra. Visumet går ut den 16. så jeg har noen dager før flyet til Bali den 25. Jeg tenker mer og mer på å forlenge visumet og bli her noen dager ekstra i stedet for å henge i KL.

photo taken by Eva

Det er en ting å dra fra ett sted når vennene er lokale og blir der, noe annet er det når jeg vet at alle jeg kjenner her blir spredt for vinden om noen uker likevel, og sannsynligheten for at vi møtes igjen blir ganske lav om jeg flytter tilbake til kalde gode Norge med ordnede arbeidsforhold, helg og pensjonspoeng.

SDS Liveaboard #29 gav meg 3 finner som kunder, en familie som var flink i dykking og som var entusiasiske og glade, akkurat sånn jeg liker det. Far, sønn og datter Vi hadde 14 fine dykk med min første Black Tip her på Similan øyene, vi hadde tre skilpadder på ett dykk, masse Sjøhester på Richelieu, og generelt sett en fin firedagers. Mantaéne har stukket av, men det ble likevel en fornøyd familie som sa hadet i dag.

I kveld blir det Happy Snapper og kl 12 i morgen er det tilbake på dykkersenteret for å gi kunder BCDer, regulatorer, finner, maske og sko.

Drybager poserer så fint

Når jeg gikk innom dykkersenteret i går kveld for å sjekke om de hadde noen dagsturer hvor de kunne ha brukt for meg satt de midt i planleggingen av en crew dykkertur. Når de ikke har noen kunder gjør de av og til dette for å gi oss yrkesdykkere en dag der dykking bare er en hobby.

Sjefen har lenge snakket om å dra på en sånn tur til Sea Chart, ett stort fraktskip som sank noen uker før jeg kom hit i fjor. Dette skipet er lastet med enorme tømmerstokker av teak, og kommer derfor aldri til å bli hevet, det ligger på 24 til 40 meters dyp, og er dermed ett kort dypt dykk og kun for erfarne dykkere.

I dag morges møtte jeg dermed opp til årets første fundive, og ikke bare det, men fordi Alex var så snill og gav meg Nitrox kurs på forrige liveaboard, kunne jeg stolt fortelle at jeg også kunne dykke på Nitrox. (Nitrox = mindre nitrogen bobler i bloder = lenger tid undervann uten dekompresjon).

Longtail

Det var de fast ansatte på dagsturen, Julie, Sylvain og Meaw, dalig leder Stephan, paparazzien og henner kjæreste, Sylvains kjæreste, meg og to andre freelancere og Bruce, mannen som bodde i Hellas før de hadde strøm og sånt.

Vi lesset 21 tanker på en longtail, og satte kursen for det åpne hav. Omtrent i midten av ingensted fløt det en orange ballong som markerte at her var vi. Julie og jeg var de eneste som dykket på Nitrox, så vi trodde vi hadde lengst dykk, men så gikk altså Franskmannen langt over dekompresjonsgrensen og måtte ha ett 15minutters stopp, så vi tapte slaget.

Skipet har bare ligget i seks måneder men er allerede dekket i grums, det er sjøagurker og lionfish overalt, og ryktene sier at de har sett hvalhai her. Sikten vår var ikke den beste, kanskje 10-15 meter, så noe håp om hvalhai hadde vi ikke. Det vi fikk se hva disse digre tømmerstokkene som fløt ut av lasterommet, loggboken til kapteinen låg fremdeles i styrhuset og det hele var ganske tøft å se.

Dagens andre dykk var ikke noe å snakke om, enten dykket vi på feil sted, eller så var det ett fryktelig kjedelig rev vi bestemte oss for å dra til. Dykk nr to må være ett grunt ett når man har gått ned på 32 minutter, så vi var ikke dypere enn 9 meter. Anbefaler ikke folk å dra til Pramchai Reef for å si det sånn :p

Divemaster AK, liveaboard nr 2 på rad, begynner å bli gal :p

Nå har jeg endelig en pause fra Liveaboard, jeg har hatt helt fri i dag, og det trengtes etter “velkommen på land” festen i går.

Det som skulle være en relativt rolig kveld utviklet seg i feil retning allerede til maten. Lia, vår nye fantastiske fotograf er nemlig ganske så kjapp i drink bestillingen. Samsong coke. Samsong coke. Samsong coke.

Og når jeg endelig trodde jeg fikk en pause kom mine kjære dykkere med enda en samsong coke.

Happy Snapper stenger kl 2, så jeg var ikke fortvilet, tidlig nok tenkte jeg. Men, så kom det plutselig tre norske gutter bort og ville spandere shots på oss kule dykkere, og så ville de vite hvor det var liv. Helt uvitende om hva jeg mente sa jeg “Zantikaaaa!”, og før jeg visste ordet av det satt jeg i en pick up truck med tre norske gutter, Meksikaneren, Fotografen og Jamaicaneren.

Zantika er en nattklubb der de, i likhet med Happy Snapper har livemusikk. Motsetningen er at her kan man ikke forstå ett ord av hva som synges, selv om de fleste sangene er kjente slagere. :p

Kvelden var en hit, Zantika slo på lyset og klokken på iPhonen viste 0500. Taxi var vanskelig å finne, men til slutt kom en mopedtaxi som kjørte meg trygt hjem til bungalowen min.

Glad jeg hadde fri dagen derpå..

Dolphin Queen in the Sunrise or Set.. can´t remember

3 liveaboard turer på rad er hardt arbeid. Opp kl seks, en toast og rett i BCDén og sjekke at de fire kundene mine har alt utstyret på plass. Høyre hånd på maske og regulator, venstre hånd på vektbeltet. Venstre fot ut og plask.

Nok ett dykk, nye ting å se, nye bobler å lage.

Planen videre fikk jeg i dag, en tur på land, og så to liveaboarder til Godt å vite litt tidligere enn sist, da ble jeg oppringt en halvtime før jeg skulle dra til havnen.

Etter den siste livaboarden har jeg fire dager før visumet mitt går ut, jeg tror jeg drar til Bangkok og tar ett fly til Laos, og så drar jeg innom Kuala Lumpur før jeg møter Anders på Bali. Det er iallefall den foreløpige planen, og jeg merker jeg er litt trist over at det bare er snakk om uker før jeg forlater Khao Lak.

Jeg har fått masse nye venner her, og trives utrolig godt i den lille landsbyen full av dykkere.

Tradisjonen tro blir det middag og Happy Snapper i kveld. Kan ikke bryte slike gode vaner

tilbake fra Liveaboard i går. Manta på tre dykk og perfekte dykkere, livet er en lek.

Steph og jeg tok en “jentekveld” i går og drog til den Meksikanske restauranten, så drog vi til Lai og spilte gitar før kvelden merkelig nok endte på Happy Snapper. det ble en relativt tidlig kveld, men likevel meget gøy.

I dag sitter jeg å venter på avgjørelsen om jeg skal på nok en tur eller ikke. Tre timer før båten drar og jeg vet ingenting :p Livet som divemaster er ikke forutsigbart akkurat

Men gøy likevel og litt spenning i hverdagen. Håper det blir nok en tur med svevende Manta rays og fine skilpadder.

En uke i Khao Lak er 5 dager. Det finnes ikke noe spesielt med helg, men hver femte dag er lørdag. Og dersom lørdag faller på en lørdag er det en ekstra bra dag. Men, i går fallt den på en onsdag..

Hver femte dag kommer Liveaboarden vår tilbake fra tur, og hver femte dag de siste 3 månedene har det vært stor fest på Happy Snapper (ok, litt oftere for min del, da jeg faktisk er her hele tiden), men i går kom alle hjem så slitne at det ble bare en liten middag på Ristorante Italiano sammen med turlederen, Gerald.

Jeg hadde fått telefon fra sjefen tidligere på dagen og fått beskjed om at jeg var på Liveaboarden i dag, jublende glad som jeg alltid blir av å få lov å dykke satt jeg derfor og var veldig giret. Tror kanskje båten trenger litt energioverføring av meg, for alle de andre er så slitne stakkar. Det ble to øl på Snapper´s Onsdags Jam Session Kveld før jeg tuslet meg tilbake til bungalowen min.

(Gitaren har nå fått sengen sin tilbake etter at Siv Merete sov her en natt)

Så, i dag drar jeg på Liveaboard med gjengen. Da får jeg en pause fra tankløfting og Happy Snapper får en pause fra meg

Etter to dager jobbing ble det en dag fri, og siden spanjolene og tyskeren  har forlatt Khao Lak var jeg litt deprimert og følte jeg ikke hadde noen venner. Så jeg tok med meg boken min og satte meg på Orchid Kafé for å spise en rolig middag. Midt i middagen dukket en fransk og en svensk opp, og det ble til at jeg tok en øl med dem før Lai ringte og trenge hjelp til iPhonen, så jeg drog å hjalp han med iPhonen og tok en øl.

Så ringte plutselig han fra Portugal og sa “I´m leaving tomorrow, party in nr 6  in 15minutes”. Så, femten minutter etter satt jeg i nr 6 med en haug med folk, og noen timer senere danset jeg salsa med en meksikaner på Happy Snapper. En rolig kveld med en bok og i seng kl 10, ble til nachspiel til solen kom opp og nok en fridag ble sovet bort.

Bare en måned igjen til jeg må tenke på å dra… har ikke lyst, jeg liker meg her!

Grunnen til at alt går på nasjonalitet er at jeg ikke gidder kjede dere med nye navn hele tiden, men det er viktig å presisere at det finnes flere enn en av hver og at det kanskje kan virke litt forvirrende, men pytt pytt.

Blå himmel i jungelen

I går drog jeg ut i jungelen med to fremmede menn…

Nei, det gjorde jeg jo egentlig ikke. Men det sa svensken når jeg satte meg bak på mopeden hans “Hva tycker din mamma om at du drar ut i jungeln med to framlingar?” Eller noe sånt. Sannheten er at jeg kjenner begge to, både svensken og thaién er “kollegaer” og jobber for firmaet som vi var på Koh Bon med sist mandag.

Cola reklame

Jungelturen kom til livs etter at jeg gikk på Happy Snapper på lørdag mutters alene i håp om å treffe noen kjente. Jeg var våken, jeg kjedet meg og jeg tok en sjans. Det ble en vellykket sjans, og jeg endte kvelden med å få nye venner. De nye vennene bestemte at vi skulle til en foss i en jungel dagen etter kl 10.

Sommerfugl og svensk tommel

Klokken 10 ble til kl 14 og vi stoppet på 7/11 og handlet cola og is te, vi badet litt, tok bilder av en sommerfugl og nøt livet som man bare kan gjøre når man har en fridag i Khao Lak, Thailand.

Foss med svenske og thai

I dag fikk jeg heldigvis lov til å jobbe, jeg sier heldigvis fordi jeg nok har litt mye fri, og all den fritiden blir nok brukt litt for ofte på Happy Snapper. Når jeg kom dit på lørdag sa bartenderen “Where have you been? I haven´t seen you for days!”. Jeg kjenner det blir hardt å forlate dette stedet, slike bartendere har jeg aldri truffet i Norge.

Happy Snappers

Siden Helge drog til Kuala Lumpur tenkte jeg at jeg måtte vise Siv Merete at jeg ikke var blitt en slakkis, en sånn som sovner kl 10 hver kveld, så jeg tok henne med på Happy Snapper.

Der drakk vi litt Sangsom og Cola (lokal sprit) og jammen ble det ikke en Tequila på meg også. Vi danset til aller siste sangen, og jeg bet en finne hardt i armen fordi han prøvde å ta meg på puppen. Men, ingenting demper humøret til festglade jenter her i byen, så etter at finnen var kastet ut koste vi oss videre ut i de sene nattetimer.

Solnedgang i Ao Nang

Når Happy Snapper stengte satt vi ute på bordet med Snapper Brothers, og jeg prøvde å imponere med gitarspillingen min. I følge Siv Merete gikk det ikke så bra, men jeg husker da at jeg spilte helt feilfritt.

Så veldig lurt var det kanskje ikke å dra hjem kl 4 når bussen til Ao Nang hentet oss kl 8, og det merket jeg godt når jeg stod opp for å pakke ett kvarter før. Ikke minst når jeg kom frem til Ao Nang og såg hvordan jeg hadde pakket.

Vel vel, alt vel.

Kajakktur

Ao Nang er en litt større “by” enn Khao Lak, og Siv Merete og jeg hadde to fine dager her.

Vi var på Kajakktur i går, og fikk sett to flotte solnedganger, vi spiste verdens dårligste Meksikanske mat og verdens beste grillbuffet.

Jeg stappet i meg så mye vestlig mat at kroppen min fikk sjokk, så jeg er glad jeg er tilbake i Khao Lak på dykkerbudsjett.

Det kjekkeste med hele Ao Nang var kanskje at de hadde en vanlig butikk! Fantastisk, og den hadde salg, så jeg har shoppet for første gang siden november, dersom man ikke teller dykkerklær. Jeg kjøpte meg ny shorts og to nye tskjorter. Herlig å ha noe som ikke selges overalt her nede og som ikke alle andre går med.

Jeg fant ut at det tar mye lenger tid å dra fra Ao Nang til Khao Lak enn Ao Nang til Kuala Lumpur. Jeg satt 5 timer i buss, mens Siv Merete bare brukte 4 timer ser det ut som.

Takk for turen frøken! Gleder meg til neste gang vi sees igjen

Øy nr Fire, også kjent som "lunsjrommet"

Kort tid etter forrige innlegg tok det seg opp i dykkerbyen. Jeg var på dagstur til Similan og hadde en fransk familie som ville snorkle, og jammen snorklet vi. Lunsjen den dagen ble som andre dager spist på Island nr 4, men denne gang ringte telefonen.

“Katrin, you´re on the liveaboard. Be ready at 5,30″

Fine greier, dagsturen er hjemme kvart på fem, og jeg var klar med sekken klokken halv seks. Min første liveaboard etter at DM kurset var ferdig Full båt, masse dykkere, nydelig vær, nydelige dykk, og på siste dagen, på nest siste dykket kom det jeg har ventet på siden november: Manta Ray!!

Disse store skapningene er altså helt fantastiske. De kan bli opptil 7 meter fra ende til annen, men den vi møtte var kanskje bare 3-4. De liker bobler, og liker derfor dykkere, men i vårt tilfelle var det noen idioter som svømte maraton mot den, og dermed snudde den og stakk til havs igjen.

Dykkeren jeg hadde guidet på hele turen kunne ikke brydd seg mindre. Hun var nok den mest uentusiastiske dykkeren jeg har møtt. Ingenting interesserte henne, ikke Ghostpipefish, sjøhestene jeg fant, nudiebranchene eller Leopard Haien fanget hennes interesse. Og alikevel drog hun på tur nr to i går.

Det gjorde ikke jeg. I går drog jeg til Koh Bon på dagstur med Liquid Adventures, og ikke minst, med Siv Merete og Helge. Båten jeg vanligvis er med skulle ikke ut, men drog til vraket, men vi ville ha turkis vann og Koh Bon er stedet for Manta.

Første dykk var fint, vi så ingen manta, men når vi kom opp i båten og skulle ha lunsj kom en Meksikaner bort til meg å sa: “se, manta!” Og der var den, like i overflaten. Siv Merete fikk nesten ikke tid til å ta på seg maske og snorkel før hun var i vannet, med Helge like etter, og jeg tilslutt. Så, endelig fikk vi se en manta nærme nok til å bli uendelig facsinert.

Så, dykk nr to. Vi hopper uti, går ned til 18 meter og jobber mot en liten motstrøm. Vi kommer til enden av klippen og jeg kjenner strømmen mot oss komme enda hardere og bestemmer at vi skal snu. Så jeg viser tegnet til Helge, og så ser jeg oppover mot Siv Merete og viser tegnet til henne.. Så ser jeg en stor svar skygge bak henne og mister nesten pusten, jeg peker med stor entusiasme på den digre skapningen som er rett over hodet hennes. En Manta.. bare noen meter fra oss. Helge og Siv Merete blir helt i hundre, og selv om jeg nå er guide og skal kunne takle dette kjenner jeg hjertet slår som aldri før, jeg puster dobbelt så fort og slipper ut ett lite hyl.

Manta Manta Manta!

Den må ha vært større enn 4 meter fra høyre til venstre, og sikkert 3 meter lang. Så en god 12 kvadrats Manta hang vi med noen korte minutter før den svømte ut til det dype blå igjen.

Både jeg og mine kunder var ytterst fornøyd med møtet. Noe mer fantastisk tror jeg aldri jeg har opplevd. En ting å se de noen ti-meter fra, men så nær. Helt utrolig!

Så, som jeg sa til Helge når vi måtte dra med en annen båt enn det som var planen, og som jeg sa til Siv Merete som ikke fikk se strendene på Similand, flaks i uflaks! Vi hadde en fantastsik dag på Koh Bon, vi såg Manta fra båten, fra snorkelen og fra dypet.

Dette folkens, dette er sånn livet skal være!

PS: Jeg har alltid mine beste dykk når kamerahuset mitt er ødelagt, så jeg har ingen bilder, og kan derfor ikke bevise Manta-møtet, men en kollega har tatt bilder og jeg venter i spenning på en e-post med bildene i. For å illustrere er bildet av manta her på sidne tatt fra Google Images :p

Nå skal jeg snart stå opp, for første gang på over en uke etter kl 6, jeg skal møte Siv Merete og Helge på Stempferkafe og så skal vi på sykkeltur. I morgen drar Siv Merete og jeg til Ao Nang