AK

Det var jeg iallefall når jeg booket billett til Banda Aceh, ett fly som gikk for en halv time siden. Men her sitter jeg, i den behagelige gjestesengen hos Siv Merete og Helge.

Neida, jeg glemte ikke å dra til flyplassen, ikke har jeg blitt syk eller noe sånn. Jeg glemte rett og slett å sjekke den såkalte “visum situasjonen”. Man kan nemlig ikke få ett fint Visa On Arrival i Banda Aceh.

Alternativene mine var:
Fly til Medan og så til Banda Aceh, 500rm
Booke nytt fly til Banda Aceh om tre dager, nok tid til å få visum, 400rm og bare 2 dager på øyen.
Alternativ nr tre: Buss 5 timer til Pengang – Ferje 6 timer til Medan – buss 10 timer til Banda Aceh. Bingo!

Ikke bare koster det en slikk og ingenting men med på kjøpet får jeg to kjekke herremenn som jeg møtte på Tioman. En kan spille gitar og en er psykoanalytiker, så dette er noe jeg kan trenge. Gitarlærer og psykolog.

Jeg reiser alene og tenker mye og lærer mye om meg selv. Fridykkingskurset på Perhentian lærte meg at jeg har vanvittig dårlig selvdisiplin. Men det kunne sikkert flere allerede har fortalt meg. Samtaler inni hodet når jeg dykket “Du må puste nå. Neida. Joda. Neida. Joda. Nei, jeg skal svømme til vektene på bunn. Nei det klarer du ikke. Joda. Neida, pust heller okey.”

Så fikk jeg ikke 3stjerners sertifikat fordi jeg ikke klarte svømme 40 meter under vann på ett innpust, jeg klarte 35, men det var ikke godt nok. Derimot klarte jeg 2 minutt og 30 sekund på det som heter Statisk fridykking, og 16,8 meter på dybden.. da kom jeg ikke lenger ned og skallet hodet i bunn.

Det var det ja. Nå skal jeg vaske opp, vaske laken, pakke sekk og spille gitar.. kanskje.

Sol, sol, kom igjen
Solen er min beste venn
Vekk med skyer
Paraplyer
Hold nå opp å regne!

Jeg vet jeg er fæl til å klage nå, det var tross alt fint vær i går, men når det regner som det gjør på Tioman idag så er det virkelig ingenting å gjøre. Jeg brukte mine tre første dager på å lese “Shantaram”, en bok jeg kan anbefale, men som er 900 sider. Det går på tre dager om man ikke har noe annet å gjøre enn å lese, sove og spise :p

I dag har jeg brukt tre timer på frokosten fordi de har 3G på restauranten. Jeg har lest nyheter og alt. Nå skal jeg trekke meg tilbake til min lille bungalow og spille litt gitar, eller iallefall lære meg åt skifte fort fra Em til Bm til C, det sliter jeg med.

Jeg er på en øy, og på øyer får jeg alltid myggstikk, men denne gang har jeg faktisk fått ett som jeg ikke klarer å dekke med håndflaten. Det sitter midt på høyre overarm og gir meg litt av en bicep.

Det skjer ikke så mye på denne øya, så myggstikk historien er min mest interessante… og nå ble det akkurat høljregn igjen

Ønsker dere i Norge en helg med fint vær :p

17. mai feires med norske farger og flagg

Ja, jeg vet, det var bare 15. mai, men det var en lørdag og siden 17. mai enda ikke har blitt helligdag her i Malaysia, fikk vi komme til ambassadøren og feire to dager før tiden.

Det var i år, som i fjor, varmt, mye folk, gratis vin, ekte pølser, hamburgere, ett fullasset kakebord som jeg selvsagt undersøkte nøye og ikke minst var vi en god gjeng fra Vestlandet.

I fjor kjøpte vi masse lodd og vant ingenting, i år kjøpte bordet vårt enormt med lodd og endte opp med hele tre premier, en blomst og to mobiltelefoner.

Pølse og burger

Når ambassadøren kastet oss ut i fem tiden tok vi turen til Pavillion hvor de nå har bygget to svære leilighetskompleks på taket. Der bor 4 av Vestlandsgjengen, så der benket vi oss til ved bassenget og drakk litt mer vin. Når mørket kom og vi ble sultne en gang åpnet Tor Johan og Katrine sin fryseboks full av… pølser!

Så har jeg klart å spise pølser 3 ganger på 5 dager. Og selv om jeg er i Malaysia har jeg kun klart å spise “lokalt” en eneste gang.

I dag skal vi på Champagnebrunsj på Hilton hotell, så det blir nok ikke ris her heller, men etter en ekstravagant uke i KL tar jeg i morgen bussen til Tioman og lever tax fritt med resten av backpackerene en stund.

Synd jeg ikke kan gå i vannet på enda noen dager, jeg har nemlig vært å fått meg en ny tatovering, eller, egentlig tre om man teller med Eyeliner på to øyne :p

Det er ikke mye dødtid her i KL, selv om jeg hadde fryktet det når jeg bestemte meg for å være her i hele 6 dager. Det er rett og slett litt travelt for en lat reisende som meg selv, men så er det jo utrolig kjekt og.

Min første dag fikk jeg slappet av littegrann før jeg drog til frisøren over gaten og måtte fortelle hvor i all verden jeg hadde vært det siste halve året. Der ble håret mitt kort og fint og krøllene kom til sin rett igjen. Etterpå bar det til Jalan Alor hvor jeg hadde middag med Leanne, og som forventet ble det en tidlig kveld på meg.

Dag nr to, som altså var på onsdag hadde jeg masse å gjøre, bestille nytt pass, hente undervannshuset til kameraet, se etter de tingene jeg trenger og alt fikk jeg gjort på KLCC. Jeg var så vidt hjemme før Siv Merete og så drog vi til Pavillion og hadde en fantastisk salat hos Siv Hege med Katrine. Herlig med hjemmelaget mat!

I går var ikke bare en dag her i KL, men også min fars 63års dag. Gratulerer så mye! I og med at jeg nå har vært borte på samtlige familiemedlemmers bursdag satser jeg på en fellesfeiring i sommer :p

Den 13. mai var jeg altså supereffektiv. Jeg kjøpte ny liten gitar (til bare 250kroner), jeg kjøpte treningssko (til bare 120kr), jeg hadde lunsj med Laura, jeg lette etter øyenbrynsfarge til mor (uten resultater).

Og sist men ikke minst, jeg fant ett sted som utfører eyeliner tatoveringer. Jeg har fått dette før, når jeg var i Ungarn med mor og bergenAnne, men den er jo borte for lenge siden, så nå skal jeg ha ny. 400kroner for å slippe sminke i ett til to år. Jatakk

Når alt det var gjort var det allerede blitt kveld, og jeg møtte Siv Merete, Helge, Mads og Siv Hege hos Katrine og Thor Johan for en fantastisk grillmiddag med Gilde pølser, flott salat, poteter og Idun ketsjup :p  Herlig

Dagene fremover er ikke mindre hektiske, det er mye ting som skal gjøres som jeg ikke har gjort før i denne byen, Gold Class kino, Champagnelunsj.. for ikke å snakke om at det er 17. mai på lørdag (eller feiringen her iallefall).

Jeg satser på å dra til Tioman på mandag, det er jo ikke så veldig lurt å sette en meg i en by som dette når det er så mye “ting” overalt som jeg kommer på at jeg “trenger”. :p

På flyplassen i Perth var det såvidt de ville slippe meg ut av landet. Det har seg sånn at bilde-siden i passet mitt har løsnet litt om litt de siste månedene, og hver gang jeg sjekker inn eller ut av ett land så river og sliter de litt i passet så det løsner litt til. Nå var tydeligvis grensen nådd. Etter mye om og men og kopiering av pass å sånt så fikk jeg endelig lov til å ta flyet til KL, på den betingelse at jeg gikk rett til ambassaden og fikk nytt pass.

Så, nå er jeg litt stuck her i Malaysia. Jeg skal til ambassaden i dag å søke om nytt, da tar det noen uker før det kommer. På en måte fint, for jeg liker jo ikke å ta avgjørelser selv. Så nå blir jeg her i Malaysia, reiser litt rundt, tar litt øyhopping og SÅ drar jeg til Laos, tar bussen til Chang Mai, og så håper vi de i Bangkok er ferdige å lage trøbbel før jeg ender turen min der, flyr til KL og kommer til Norge. Noen flere steder jeg bør stoppe mens jeg er der oppe? Tror jeg bruker 3-4 uker på strekningen, så jeg har nok av tid.

Det var faktisk lett å planlegge likevel når små detaljer bestemmer mye.

Forresten, lurt å gå til frisøren å klippe håret dagen før man skal ta nytt passfoto. Men som min mor alltid sier “det vokse ud igjen”.

Roadhouse på landeveien, her får man kun kjøtt og pommes frittes og cola

3300km har jeg kjørt, jeg har sett 4 levende kenguruer og uendelig mange døde. Men jeg har ikke drept noen selv, bare ett par hundre insekter som såg det som en fin vei ut av livet å treffe frontruten min der jeg suste oppover eller nedover landeveien i 100km/t. (10km under fartsgrensen fordi Wicked Camperen rister noe sinnsykt om jeg våger meg på høyere fart)

Alle bilder tatt av meg selv, for her er jo bare jeg :p

Jeg er altså kommet nesten tilbake til Perth. Jeg har Wicked vanén til i morgen, og har dermed sjekket inn på turens dyreste campingplass, Perth Central Camping, 38dollar for en natt. Herligalondon.

For å prøve å huske hva jeg har gjort etter at jeg forlot Exmouth må jeg altså blogge litt nå.

Etter Exmouth drog jeg til Coral Bay. Nydelig sted, gå-avstander, kafe, bakeri og masse andre unge folk.

Solnedgangspils er en aktivitet de fleste driver med

Det ble to netter her, den ene varte lenger enn den andre da det plutselig var dans på den lokale puben. Og så var det fest på stranden med en gjeng gutter fra Perth som var på fisketur (gutter ja, de var yngre enn min kjære lillebror).

Delfin

Coral Bay ble avløst av Carnarvon en natt og så Monkey Mia Resort, turens billigste overnatting og skitneste toaletter. Klarte ikke dusje her en gang fordi det stinket sånn. MEN, jeg var her for delfinene. Klokken 7 om morgenen kommer 15 delfiner inn til stranden for å hilse. Og de er ikke lært opp engang. Fantastisk

Kalbarri National Park var neste stopp, hvor jeg endelig kjøpte meg disse skoene. På tide. Nå har jeg både bukse og sko og er klar for sommer i Norge.

Mine nye sko, sokkene fikk jeg på kjøpet

I Kalbarri gikk jeg noen turer til noen ting som de kaller “Gorges”. Klipper tror jeg man oversetter det med? Såg i allefall ut som klipper. Det var her Australia ble opdaget av Nederlenderne.( skryter de av)

Gorges, tror eg?

Siste natten ble tilbragt i Port Denison sammen med en haug av noe de kaller for “Grey Nomads” altså, pensjonerte campere. De er enten på langtidsopphold på campingplassen, eller som min nye venninne, Carol, på tur Australia rundt. Tøft gjort av Carol som er 65 år gammel og enke.

Nå er jeg altså nesten i Perth og skal snart fly tilbake til KL, mitt holdepunkt i livet. Der skal jeg være noen dager til jeg bestemmer meg for hvor turen går videre.

Alternativene er Bangkok – Chang Mai – Laos, med fly og buss, men i Bangkok er det visst trøbbel på gang så vi får se.

Kanskje jeg stikker til Perhentian, Tioman eller Redang og venter til trøbbelet gir seg?

Andre gode tips tas i mot med takk, jeg har 6 uker igjen.

Men først og fremst, kvelden i kveld tilbringes på campingen med tomatsuppe, makaroni og kokte egg, min standard meny på landeveien. Gleder meg til å ha skikkelig kjøkken og kunne lage skikkelig mat.

PS: Jeg har altså møtt mange kjekke mennesker her på landeveien, og har ikke sittet alene i camperen hver kveld og sett Dr House, men jeg gidder ikke ramse opp. Totalt har jeg nok hatt selskap 10 av 18 dager Ikke så ille det vel? :p

Liveaboard båten

Etter å ha kjørt i tre dager endte jeg endelig opp i Exmouth. Jeg sjekket inn på en campingplass og tok livet med ro en dag og to.

Exmouth er en liten landsby, tettsted eller noe sånt. Det som skjer her er Hvalhai. Disse store dyrene henger rundt her og det finnes flere Hvalhai safari man kan bli med på. Dessuten er dykkingen ekstremt digg. Så det er derfor jeg har dratt helt til Australia, kjørt i tre dager og brukt uendelig mye mer penger enn jeg ville gjort om jeg bare ble i Asia :p

"De andre"

På torsdag møtte jeg opp hos Ningaloo Whaleshark´n´dive og ble kjørt til en fin-fin liten liveaboard. Der var det en livlig gjeng på 7 dykkere fra Sydney som hadde booket de andre 7 plassene på båten. Det var altså bare jeg som var outsideren, men det merket jeg ikke mye til. Disse menneskene var fra 25 til 50 i alder og jeg ble raskt akseptert som en del av gjengen.

Første dagen hadde vi fire dykk hvor det første var turens absolutt beste dykk. Jeg fikk helt sjokk når jeg traff vannet og kjente de 28 kuldegradene det var der. Fyttikatta jeg er bortskjemt med mine 31 grader fra Similan.

Flatt hav

Det andre sjokket kom like etter dykket hadde startet, her såg jeg, på samme tid og sted: en marbleray på størrelse med ett spisebord, en hvittipp-revhai, to stingray´s og en hel del med vanlig fisk. Sånn fortsatte hele dykket, masse ting overalt hele tiden.

De andre tre dykkene den dagen var også veldig veldig bra, men det kom aldri opp i standarden som ble satt for første dykket. (Divesiten het Fraggle Rock).

Dag to var også masse dykking, men vi ble advart om at nattdykket muligens ble avlyst pga sterk vind. Det gjorde ikke så mye, jeg frøs meg halvt i hjel på nattdykk dagen før og hadde tenkt å hoppe over hele nattdykket likevel. Bonusen ble en haug med delfiner som dukket opp og svømte rundt båten.

Hele gjengen stod på dekk litt senere på dagen og plutselig, ut av det blå, dukket en 5 meters hvalhai opp på overflaten. Samtlige av oss sprang ned på dykkerdekket, slengte på oss snorkel, maske og finner og hoppet uti og fikk 15 minutters heftig svømmetur med denne fantastiske skapningen. Utrolig opplevelse, og utrolig flaks for meg.

Dag nr tre våknet jeg til en velkjent smerte i høyre øre, og min store frykt ørebetennelsen var sjokkerende nok kommet tilbake på besøk. Jeg klarte ikke å utjevne trykket i ørene og kunne dermed ikke dykke de tre siste dykkene våre. Surt, men sånn er livet.

Solnedganger var nydelige på vestkysten

Jeg hadde også booket og betalt en hvalhai safari til i morgen, men de snille dykkermennene klarte å overtale sjefen om at jeg fortjente å få pengene igjen for den siden jeg ikke fikk dykket på den siste dagen min. Glad var jeg for det, for etter en tur hos legen med nye øredråper fikk jeg streng beskjed om å holde meg ute av vann i en hel uke.

Så håper jeg bare at ørebetennelsen tar turen og stikker for godt denne gang. Det er tredje gang jeg har det på under 5 uker. Surt.

I dag har jeg vært oppå vannet en tur, dykkerklubben fra Sydney inviterte meg med på kajakktur, og det var ikke dumt. Tidlig opp, hentet i buss av en energisk og sprudlende fyr fra New Zealand og av gårde drog vi til nasjonalparken her oppe.

Kajakktur

Der fikk vi hver vår kajakk og padlet gode 11 km inkl stopp, lunsj og snacks-pauser.

Fine dagen.

I morgen tror jeg at jeg begynner på “nedturen” til Perth. Og der skal jeg være om 8 dager, så godt med tid har jeg denne gang til å stoppe på forskjellige steder

Jeg sitter på en bensinstasjon i Geraldton og ser på hvor lite jeg har kommet i forhold til hvor langt jeg skal.

Jeg fryser hele natten og våkner av at det er varmt. Jeg har brukt alt for mye penger. Jeg tror dette hadde vært en smule kjekkere dersom noen hadde vært i passasjersetet. bareAnne f. eks. Nå diskuteres valg bare med meg selv og de er som regel dårlige. Dessuten må jeg stoppe å lese kart.

I natt hadde jeg bestemt meg for å bare parkere ett sted, men så betalte jeg for camping likevel. Jeg er kanskje bare litt pysete?

Disse ‘byene’ som er markert på kartene er alt fra Tjelta bensinstasjon til Sandnes sentrum størrelser og de har ingenting av det jeg trenger. (Brenne cd, 220v til bilen f. eks)

Dessuten er det visst ANZAC dag i dag og da er alt stengt. Så jeg sitter bare her på bensinstasjon å lader jeg.